Kommer fra land uten demokrati og gleder seg til å stemme!

Ashraf Fawaz Sabbagh

Ashraf Fawaz Sabbagh i Etne gleder seg til å stemme for aller første gang. Han kom til Norge fra Syria i 2016, og har siden brukt årene på å lære språk, ta utdanning – og hjelpe andre i samme situasjon.

– Jeg har selv gått gjennom introduksjonsprogrammet, og vet hvordan det er å gå gjennom den prosessen. Derfor er det ekstra fint å kunne hjelpe andre som kommer hit, sier han.

I dag jobber han med å hjelpe flyktninger med å finne veien videre – til utdanning, språk, praksis og jobb.

– Det er en veldig kjekk jobb. Jeg møter mange mennesker, og får være med på reisen deres. Når noen består norskprøven, får fagbrev eller kommer seg ut i jobb – da kjenner jeg ekte glede. Det er så meningsfullt.

– I Syria var valget bare et spill

Denne høsten skal Ashraf stemme ved stortingsvalget for aller første gang. Det ser han fram til med både spenning og høytid.

– Jeg vil ikke forhåndsstemme. Jeg vil oppleve selve valgdagen. Det er stort for meg, sier han.

I hjemlandet Syria fikk han aldri oppleve et reelt valg.

– Der var alt bestemt på forhånd. Det var ikke demokrati. Her i Norge kan jeg faktisk være med å påvirke. Jeg kan stemme på det partiet jeg er mest enig med.

Opptatt av integrering, skatt og skole

Ashraf er spesielt opptatt av saker som gjelder enslige, integrering, skatt, skole og helse. Han mener det er viktig at flere med innvandrerbakgrunn engasjerer seg i samfunnet og bruker stemmeretten.

– Jeg tror mange ikke stemmer fordi de kommer fra land der det ikke er vanlig å ha tillit til myndighetene. Noen vet kanskje ikke at det finnes flere partier å velge mellom. Andre synes det er vanskelig å forstå hva partiene står for.

Han mener det trengs mer informasjon, på flere språk, og flere møteplasser der folk kan stille spørsmål og diskutere.

– Kafétreff, kurs og samtaler kan hjelpe. Det handler om å bli trygg på at stemmen din faktisk teller.

Stem du også – det er din framtid det handler om

Ashraf håper flere med innvandrerbakgrunn vil bruke stemmeretten sin i år.

– Det er lett å tenke at «min stemme betyr ikke noe». Men det gjør den. Hver eneste stemme teller. Og det er vår framtid det handler om.

– Jeg gleder meg til å stemme. Det er en rett – og et ansvar.

– Sammen kan vi endre masse

Grzegorz Gorczynski

Grzegorz Gorczynski, eller Lego-Gregor som mange kjenner ham som, kom fra Polen til Norge i 2008. I dag bor han i Etne med familien – og har gjort lidenskapen sin til både jobb og livsprosjekt.

– Det viktigste for meg er å ha tid til familien, gå tur – og bygge med Lego, sier han med et smil.

Gregor jobber som tekniker ved Spira utvikling, og er Norges aller første legolærer ved kulturskolen.

I tillegg har han startet sin egen bedrift, en drøm han har hatt lenge. 

Gregor har holdt legoworkshops over hele landet, fra Kristiansand til Narvik. Han har faste tilbud på biblioteket i Vindafjord og i legoklubben i Etne, og har til og med fått invitasjoner til fengsel.

– Forskning viser at det å bygge med Lego er bra for både psyken og det kognitive. Lego gir glede, mestring og fellesskap. Det passer for folk med ADHD så vel som for personer med demens. Og hvis det blir for vanskelig – da tar jeg med Duplo. Det er like gøy. Jeg drømmer om å holde workshop på sykehjem.

Verden består ikke bare av idrettskids

Gregor brenner for åpne, inkluderende fritidstilbud, spesielt for dem som faller utenfor.

– Vi må satse på dem med andre interesser også. Alle fortjener et sted å høre til.

Han er opptatt av rettferdighet, og følger nøye med på hva partiene står for. Han har blitt spurt om å engasjere seg i lokalpolitikken, men har ikke sagt ja – ennå.

– Jeg er litt enig med flere partier, men det er de som bryr seg om de minste og de eldste jeg har mest sans for. Og de som holder det de lover.

Politikken må nå ut til vanlige folk

Gregor tror mange med innvandrerbakgrunn lar være å stemme fordi det er vanskelig å forstå hva partiene står for.

– De kan godt bli mer synlige og forklare det enkelt. Nå ut med saker som angår folk.

Han mener det trengs enkle, tydelige programmer som treffer bredt – og at det må bli lettere å engasjere seg.

– Jeg brenner for tilrettelegging, å få flere i jobb og for gode helsetjenester. Skatt og høye priser er også noe som opptar meg. Og lavterskel fritidstilbud for barn og unge.

– Stem du også – sammen kan vi endre masse

Gregor mener det er viktig å bruke stemmeretten – og oppfordrer andre til å gjøre det samme.

–Når vi engasjerer oss sammen, kan vi få til endring. Du trenger ikke være ekspert – bare sett deg litt inn i hva partiene står for, og stem på det du tror mest på. Det viktigste er å delta

Vi er ikke i slekt, men vi er familie

Det er en solfylt ettermiddag i Ølen. Lukten av hjemmelaget mat fra andre verdensdeler fyller luften, og glade barn løper rundt i hagen.

I hagestuen til Catherine Chimba er bordet dekket, og praten går lett mellom Elissett, Sara, Valia, Signe Britt – og vertinnen selv.

Dette er «Mitt fargerike nabolag» – et fellesskap som har vært en viktig møteplass i mange år.

Her møtes folk fra ulike land og kulturer, og skaper noe nytt sammen. Barna kaller de andre mødrene for «tante» – ikke fordi de er i slekt, men fordi de har blitt en slags familie.

– Det kan være vanskelig å komme innpå nordmenn. Mange kjenner på utenforskap, sier Elissett, som kommer fra Den dominikanske republikk.

Hun har bodd i Norge i mange år, og har kjempet hardt for å få utdanning og jobb.

– Jeg har virkelig kjempet. Det var mange hindringer: språkkrav, godkjenning av kompetanse, og fordommer. Men jeg ga ikke opp. Til slutt fikk jeg ta utdanning her.

– Mange tror vi ikke er interesserte i å bidra. Men de fleste av oss jobber hardt for å lære språket, få førerkort, utdanning og jobb. Det er ikke lett. Vi har mye kompetanse fra hjemlandene våre, men det er vanskelig å få det godkjent. Vi trenger flere veier inn – og vi trenger alle.

– Jeg blir aldri helt norsk – og det er helt greit

Catherine Chimba har bodd i Norge i mange år, og er godt etablert i Ølen. Hun jobber i hjemmesykepleien, og har både barn og barnebarn.

Men hun så at mange rundt seg følte seg ensomme – og bestemte seg for å gjøre noe.

– Jeg ville skape en møteplass. Det ble et fargerikt fellesskap, sier hun med et smil.

Catherine brenner for bedre forståelse mellom kulturer – og for at barnevernet skal få bedre kapasitet og kulturkompetanse.

– Jeg blir aldri helt norsk. Jeg vil alltid ha med meg bakgrunnen min fra Zambia. Det handler ikke om å bli lik – men om å forstå hverandre. Det hjelper enormt.

Vil bidra, men trenger en vei inn

Valia fra Syria har bodd i Norge i åtte år. Hun har mann og barn, og stortrives i Mitt fargerike nabolag. Men hun kjenner også på hvor vanskelig det kan være å finne norske venner på sin egen alder.

– Mange unge kjenner hverandre fra før. Det er ikke lett å komme innpå folk. Vi trenger flere møteplasser – og flere nordmenn som vil være med.

Sara fra Sri Lanka nikker.

– De fleste av oss ønsker å bidra, utvikle oss og klare oss selv. Vi har mye erfaring og kompetanse – men vi trenger en sjanse til å vise det.

Stemmeretten er en vei inn

Alle rundt bordet er enige: Stemmeretten er viktig. Noen har stemt før, andre skal stemme for første gang i år.

– Det er viktig at folk med innvandrerbakgrunn er representert i politikken. Vi har erfaringer og perspektiver som trengs, sier Catherine.

– Stemmeretten er en vei inn i samfunnet. Når du stemmer, sier du: Jeg hører til her. Jeg bryr meg. Jeg vil være med å forme framtiden.