Bekymringsmelding til barnevernet

Sist oppdatert 20. desember 2018 11:24

Både privatpersoner og offentlige instanser kan melde fra til barneverntjenesten om at et barn kan ha det vanskelig. Det kreves ikke at du har observert det som meldingen din refererer til, men du bør kunne identifisere kilden til informasjonen. Et rykte anses ikke som en melding. Gi så utfyllende informasjon som du kan.

Skjema for bekymringsmelding – Karmøy kommune (PDF)

Barnevernvaktens standardskjema (Word)

Barneverntjenesten skal:

  • henlegge meldingen hvis den er åpenbart grunnløs
  • starte undersøkelse hvis det er grunn til å anta at det er behov for tiltak etter barnevernloven
  • henlegge meldingen hvis lovens vilkår ikke er oppfylt

Offentlige instanser har plikt til å varsle barnevernet hvis de har grunn til å tro at barn blir utsatt for grov omsorgssvikt.

Du kan melde fra til barneverntjenesten skriftlig eller muntlig, over telefon eller ved personlig oppmøte. Meldingen din kan også være anonym.

Barneverntjenesten skal snarest, og senest innen én uke, gjennomgå innkomne meldinger og vurdere om meldingen skal følges opp med undersøkelser. Du skal få en bekreftelse innen tre uker på at meldingen er mottatt, bortsett fra i de tilfellene der meldingen er åpenbart grunnløs.


10 spørsmål og svar om å melde til barnevernet

Hvis du er i tvil om når det er riktig å melde i fra til Barnevernet, er du ikke alene. Det kriminalitetsforebyggende råd har utviklet 10 spørsmål og svar for hjelpe deg.

Er du bekymret for et barn, på den måten at du tror foreldrene kanskje ikke klarer å ta godt nok vare på barnet, bør du melde fra til barnevernet.


Er du bekymret, skal du melde fra uansett. Din bekymringsmelding kan være svært viktig for barnet det gjelder. Det er vanlig å frykte at man kanskje overreagerer eller overtolker signaler. Mange lurer på om dette ikke er alvorlig nok, eller om en melding kan skape unødvendige problemer. Det er barnevernets oppgave å vurdere bekymringer, og om hjelp er nødvendig. Din oppgave er å sørge for at barnevernet får vite om barn som har det vanskelig. Er du fortsatt i tvil, er det fullt mulig å først drøfte saken med en fagperson i barnevernet uten å nevne hvem det gjelder.


På dagtid kan du ringe til kommunen der barnet bor og be om å få snakke med barneverntjenesten. Da får du snakke direkte med en saksbehandler om din bekymring.

På kveldstid kan du kontakte barnevernvakten, der denne finnes – eller ringe gratis til den landsdekkende Alarmtelefonen for barn og unge på 116 111. Da kommer du til en av de 15 store barnevernvaktene som finnes i Norge. Alarmtelefonen er døgnåpen, og formidler din bekymring videre til det kommunale barnevernet der barnet bor.

Du kan også skrive et brev eller fylle ut skjema for bekymringsmelding. Dette må skrives ut før du fyller det ut og sender det til barnevernets postadresse:

Bekymringsmelding – barnevernet (PDF)        Barnevernvaktens standardskjema (word-format)


– Du blir satt over til en fagutdannet saksbehandler som skriver ned det du har sett og hørt. De fleste saksbehandlere i barnevernet er utdannet som barnevernpedagoger eller sosionomer.

– Innen én uke tar saksbehandleren i samråd med sine kolleger stilling til om de skal sette i gang en undersøkelse av det du har meldt inn, eller om meldingen skal henlegges fordi de ikke vurderer saken som alvorlig nok. Denne fristen er lovpålagt.

– Dersom de vurderer bekymringsmeldingen som alvorlig nok, starter en undersøkelse etter senest én uke. Undersøkelsen skal vanligvis ikke vare lenger enn tre måneder.

– I løpet av en undersøkelse snakker de ansatte i barnevernet med både foreldrene og barnet. De kommer vanligvis også på hjemmebesøk for å få et nærmere inntrykk av familiesituasjonen. Ofte vil de også snakke med de ansatte i barnehagen eller læreren.

– Når undersøkelsen er ferdig, er det barnevernlederen i samråd med de involverte saksbehandlerne som avgjør hva som skal gjøres videre for å hjelpe familien. I noen tilfeller blir saken avsluttet etter en slik undersøkelse. Dette skjer enten fordi familien får hjelp fra en annen hjelpeinstans eller at saken løser seg på andre måter.

– Det nytter å si fra! Statistikken viser at i svært mange tilfeller vil barnet og familien få tilbud om hjelp fra barnevernet.


I samarbeid med barn og foreldre blir saksbehandlerne i barnevernet enige om hvilke hjelpetiltak som vil gjøre situasjonen bedre for barnet. De fleste barna (8 av 10 saker) får hjelp hjemme hos foreldrene. Slik hjelp kan være:

  • Barnehageplass
  • Plass på skolefritidsordning
  • Støttekontakt til barnet
  • Besøkshjem til barnet
  • Støttehjem til familien
  • Råd og veiledning til foreldrene
  • Familieråd
  • Økonomisk støtte
  • Tilsyn i hjemmet

I nesten 2 av 10 tilfeller får barnet hjelp utenfor hjemmet. I de fleste av disse sakene bor barnet eller ungdommen i fosterhjem. Noen bor på institusjon.

Barnevernet formidler også kontakt med andre hjelpere, som for eksempel barne- og ungdomspsykiatrisk poliklinikk, pedagogisk-psykologisk tjeneste, sosiallærer eller helsesøster.


Nei, du kan velge å være anonym når du kommer med en bekymringsmelding. Barnevernet vil likevel helst at du skal si hvem du er, fordi det gir saken troverdighet. Barnevernet kan i første omgang bevare din anonymitet overfor familien det gjelder, dersom du ønsker det. I praksis vil det likevel være vanskelig å forbli anonym, da barnevernet må informere familien om innholdet i meldingen. I mange tilfeller vil familien da forstå hvem som har meldt saken. Er saken svært alvorlig, vil barnevernet uansett ikke kunne bevare din anonymitet overfor familien. Det du likevel må tenke på, er at det vil være til barnets beste at du som voksen melder fra.


Nei. Barnevernet har taushetsplikt om sitt forhold til enkeltpersoner eller familier, og kan derfor ikke si noe til deg som privat melder om en konkret sak. Dette er annerledes i forhold til offentlige meldere med meldeplikt til barnevernet. Dette gjelder for eksempel ansatte i skole eller barnehage. Disse har krav på tilbakemelding fra barnevernet om de setter i gang tiltak eller ikke.


Ja, det bør du gjøre. Taushetsplikten er der for å ta vare på familiene som får hjelp av barnevernet. Derfor kommer du ikke til å få vite hva barnevernet har gjort siden sist du ringte. Likevel er det viktig at du tar kontakt om du fortsatt er bekymret, og forteller hvorfor.


Du kan bli innkalt som vitne dersom det kommunale barnevernet mener at andre bør overta omsorgen for barnet. Dette avgjøres av fylkesnemnda for sosiale saker. Dersom barnevernet eller foreldrene anker avgjørelsen videre til tingretten, kan du bli innkalt som vitne også der. Du har i så fall plikt til å møte og fortelle hvorfor du har vært bekymret. Du blir derimot ikke noen part i selve barnevernssaken av å melde en bekymring.


Du kan lese mer om hva slags hjelp barnevernet tilbyr på disse nettstedene til de som er ansvarlige for barnevernet i Norge: